Hest er best som pølse

I dag gikk jeg dit. Til hestene. For å se på de på nært hold. Tenkt på det de gangene jeg har gått forbi. Men det passet liksom ikke. De er så vakre. Ser ut som de tenker. "Hvem er du? Hva lurer du på?" De er rolige. Ikke redde. Bare undrende. Jeg har lyst til å ta på de. Kjenne varmen under hendene. Stryke på halsen. Kjenne musklene spille. Kreftene i disse fantastiske dyrene. Snuse inn duften. Høre de pruste og stampe. Se de slenge med hodet.

Den ene lille hoppa. Sikkert en ponny. Blir stadig forsøkt antastet av en stor hingst. Hun vrinsker og smeller til han med bakbena. Han rister på hodet. Summer seg litt. Før han forsøker igjen. Nytt vrinsk. Nytt bakspark. Han gir seg ikke. Ikke så ulikt menneskene. I grunnen. Men de er ville dyr. Ville dyr som har valgt å samarbeide med oss mennesker. De må ha hatt en tro på at det var noe godt i oss. På tross av alle våre mangler som borgere av jordkloden.

Jeg kan ikke nå de. De er på innsiden. Av strømgjerdet. De tilhører noen andre. Fremmede. En institusjon som jeg ikke er en del av. Heldigvis kanskje.

Jeg ønsker meg min egen. Hest. Det har jeg gjort siden jeg var en liten pike og bodde på en gård. Vi hadde ikke hest lenger da. Etter at jeg ble født. Han ble sendt til slakteren. Bruno. Det var en arbeidshest. Stor og brun. Ingen kosehest eller lekehest.

Jeg fikk aldri noen egen hest. Heldigvis kanskje. For jeg hadde neppe hatt tålmodighet til å ta vare på den. Antar man. Det fantes ikke noe hestemiljø da jeg vokste opp. Vi fikk ri en sjelden gang. Når skolen var på leirskole som hadde hest. Det skjedde 2 ganger, tror jeg. Den ene gangen fikk jeg ri en hel dag. Bare rundt i ring, men likevel. Jeg var helt hjulbeint da jeg kom av. Følte meg som en ekte cowboy. Elsket følelsen. Hadde så lyst til å ri i skogen sammen med de mer erfarne, som fikk ri uten noen som leide hesten.

Jeg hadde noen bøker om hest. Og var en stund medlem av en hesteklubb. Hest er best, eller noe sånt. Det var fine bøker og fine bilder. Men ingen lukt. Ingen følelse. Ingen læring og ingen mestring. Så jeg hadde andre dyr. Mange andre dyr. Hund, katt, dvergkanin, dvergpapegøye, flere hunder. Ville mus som jeg fanget. Og frosker. Men altså ingen hest. Ikke engang en minihest. Jeg hadde Barbie-dukke med hest. Kaninene spiste Barbie-dukkene. Vi hadde rev også. Da jeg var liten. En nydelig liten rødrevunge. Den het Mikko. Etter Mikkel Rev, såklart.

Forrige gang jeg gikk forbi hestene var det mildvær. Jeg var veldig trist den dagen. Lukten av møkk reiv i nesa. Jeg var med et tilbake i fjøset hjemme på gården. Ikke slik det er der nå. Et tomt fjøs som brukes til å lagre ved og andre ting. Men fjøset slik jeg husker det fra jeg var barn. Med kuer på båsen, kalver i bingen. Pappa som sang med en stemme en operasanger kunne misunne. Sjømannsviser og andre viser. Gjerne morsomme sanger som han hadde omskrevet til å bli enda morsommere. Tøvete. Mamma med skaut på hodet og blå bevernylon bukse. Grønne gummistøvler. Hardt arbeidende. Full jobb, fjøs og unger.

Plutselig var jeg der. Og jeg kjente hjemlengselen for første gang siden jeg dro i høst. Eller kanskje for første gang på veldig mange år. Jeg savnet dem. Mamma og pappa. Barndommen. Den fine tiden før alt ble så vanskelig.

Ønsker meg fortsatt en hest. Og en gård å ha den på. Men jeg tror jeg hadde vært mer i stand til å ta vare på den da jeg var barn.